Normalt bør en artikkel i serien ”historiske øyeblikk” omhandle kamper hvor Fjellstrand har tatt poeng, eller i hvert fall har vært i nærheten av å ta poeng. Dette vil også bli gjennomgangsmelodien i tilbakeblikkene, men denne 0-6 kampen bør allikevel med. Mest på grunn av det faktum at Fjellstrand fikk historisk grisebank. Jada, vi har tapt med større sifre, men aldri blitt så rundspilt. En annen grunn til at den skal med er at den er en opptakt til et av de stolteste øyeblikkene i Fjellstrands moderne historie.
Fjellstrand hadde startet -06 sesongen på en absolutt brukbar, og svært typisk måte. Uten hjemmetap og med to drittkamper borte. Typisk fordi det nemlig var en tid Fjellstrand aldri tapte hjemme. Det ene bortetapet var for øvrig mot Tiger, et 1-2 tap i en kamp hvor den uoffisielle sjansestatistikken var 21-2 i Fjellstrands favør, og den like uoffisielle målingen av Tigers keeper viste 1m 54cm.
Så til Romsåskampen. Jeg og flere med meg burde nok skjønt hvor det bar når det sto å lese på terminlisten at FSK skulle spille bortekamp på Bjøråsen grus. For de uinnvidde er dette en bane som kan sammenlignes med betong med strøsand på, og en bane Fjellstrand aldri i min tid har vunnet på. Vi var riktignok nære i -05 sesongen da vi møtte Tjernet som hadde startet sesongen med 1-1-6. Jeg og flere med meg hadde tro på at forbannelsen skulle brytes da Tjernets keeper ikke dukket opp og en oldboyskeeper, størrelse XXXL måtte vokte målet. Håpet steg ytterligere da ovennevnte keeper i førsteomgang veltet forkjært og skadet seg, slik at han ble forhindret for ytterligere redningsforsøk. Scoringen kom imidlertid ikke til tross for at Eivind fikk heade på åpent mål fra i underkant av 50 cm. Tilbake til Romsåskampen. Kampen startet rolig, i hvert fall de første sekundene hvor de slo noen pasninger seg imellom. Så kom pasningen ut på kanten og innlegget kom inn i boksen, undertegnende mumlet ”keeper”, styrtet ut i feltet og kjørte hodet i magen på Kenneth. Ballen forsvant videre til en blid kar som satte den i åpent mål. Siden gikk det bare nedover. Det var ikke det at Fjellstrand var noe utenom det vanlige dårlige, eller at innsatsen var på et absolutt lavmål. Det var bare det at Romsås var så utrolig mye bedre. Det var mange gode på Romsåslaget, ikke at jeg så så mange av dem i støvføyka, men det var spesielt en mørk kar som herjet på topp. Kenneth prøvde flere ganger, først med list, så med vesentlig lempe. Hver gang med samme resultat, inn med dødsforakt, ut med grus i kjeften og blod på kneet. Når støvet la seg sto det bare en glisende mørk kar igjen.
Etter 15 minutter og 0-4 slappet de oransje av litt. Ikke det at Fjellstrand fikk låne ballen, men de ga i hvert fall de bak hos Fjellstrand litt mer fred. Helt tamme ble de imidlertid ikke, og puttet to til før pause.
I pausen tror jeg den sympatiske, notorisk glisende Romsåsspilleren overhørte små hulk og hikst fra Fjellstrandbenken og bestemte at nok fikk være nok. Kampen ebbet dermed ut med 0-6, og hadde det ikke vært for Romsås nestekjærlighet og omdisponeringer på laget er jeg villig til å vedde mitt kjødelige opphav på at vi hadde tapt med tosifret, pluss.
Fortsettelse følger på Festüng Berger…
